Sykehjemsdiakoni i koronatider


SYKEHJEMSDIAKONI I KORONATIDER

av Mari Wirgenes

Skrevet i mai 2020

Sykehjemmene har fått en uvelkommen hovedrolle i den unntakstilstand som har rammet Norge og verden. Beboerne er blant de mest sårbare – og pårørende har lenge ikke fått besøke sine gamle kjære. Ansatte gjør så godt de kan for å dekke beboernes behov for både kroppslig og mental omsorg. Til tross for strenge tiltak er smitte en stadig trussel mot både beboere og ansatte – og bidrar til utrygghet. Ansatte forteller om dager der det, på godt og vondt, er stille. Ingen skal ut av sykehjemmet til undersøkelser og utflukter. Ingen får komme inn. Roen i avdelingene har gitt ekstra rom for kreativt trivselsarbeid som baking og gode måltider, verandakonserter og små beboergrupper rundt bålpanne utendørs. Pårørende forteller om vemod og fortvilelse over å bli frarøvet kontakten med en gammel mor eller bestefar - og bekymring for hvordan de gamle har det uten sine nærmeste. Når avstand og isolasjon er løsningen på en enorm samfunnsutfordring, har det konsekvenser for den som er syk eller gammel. Også hjemmeboende mennesker som på grunn av alder eller sykdom må være ekstra forsiktig, kan kjenne på stor ensomhet.

 

Bildet som tegnes, er i utgangspunktet nokså trist. Og diakoniens rolle som nærværende i livets mange situasjoner, kan ikke utspilles når smitte er problemet.

Er det likevel mulig å bety en forskjell for mennesker i denne situasjonen? Hvordan være til støtte når fysisk nærvær ikke er mulig?

Diakonien har vært nødt til å finne andre måter å nå frem med trøst og oppmuntring. Det som har vært mulig så langt, har vært telefonsamtaler med de beboere som fortsatt mestrer telefonen, og brev til enkeltpersoner og avdelinger.  I tillegg har vårens sol og varme gjort det mulig å møtes utenfor sykehjemmet i små grupper. Det har vært i sansehage og andre uteområder – på to meters hold, men med fellessamtale og allsang og gitar. Så godt at denne unntakstilstanden skjedde om våren og sommeren!

Når det gjelder pårørende, har det vist seg godt for mange å få sette ord på følelser og tanker gjennom telefonsamtaler. Det diakonale nærvær kan absolutt skje gjennom telefon eller videosamtaler! Med varmere vær har samtaler også kunnet skje på vandring i stille gater i nærområdene. Også andre mennesker i våre nabolag som sliter med uro og ensomhet i denne tiden, har satt pris på telefonkontakt eller «samtale-turer».

Når det gjelder ansatte, har det betydd mye, spesielt for dem som har ansvar som avdelingssykepleiere, aktivitører og ledere, å bli ringt opp med spørsmål om hvordan det går. Mange kjenner trykket av det store ansvaret for beboernes liv og helse. Mange er urolig. Noen er selv blitt syke. Det er av stor betydning for beboerne at ansatte ikke fanges inn av motløshet og utrygghet, men utfolder sin kompetanse og sine kreativitet.

 

Så går uker og måneder. Vi vet hvordan livet på sykehjemmene har vært denne våren. Vi vet ikke hvor lenge unntakstilstanden skal vare, og hva som ligger foran. Det blir fortsatt nødvendig å legge til rette for kreativt nærvær på annerledes måter. Kanskje kan andaktslivet gjenopptas i en digital form i samarbeid med sykehjemmenes ansatte? Kanskje kan møtepunktene utendørs bli hyppigere og nå flere? Kanskje kan sykehjemsdiakonen (som selv er sykepleier) igjen få innpass i avdelingene – med alle de hygienetiltak som er nødvendig? I skrivende stund er dette begynt å skje.

Kjærligheten til beboere, pårørende og ansatte finner uansett sin vei - også når det må skje på annerledes måter.

 

Telefonen er smittefri trøst i korona-tider

 

 

 

Tilbake